22. februar: Hører at dere der hjemme, i skrivende øyeblikk, bokstavelig talt snør inne. At ikke en gang oldefar i sitt 92. år kan huske at det har kommet så mye snø på en gang på sørlandet!?!?  Det er sikkert skikkelig stas for alle dere skolekamerater der hjemme nå når skolene er stengt. Vi ser nå for oss fyr på peisen, vafler og sjokoladekake, mens snøen laver ned på utsiden, akkurat som å være på hytte på fjellet. Ikke det at vi mangler bakverk i denne båten, men alt har sin sjarm. Vi hadde også ekstremvær for et par dager siden, da regnet det en HEL dag. Det var skikkelig irriterende!!!!! J

 

Mange der hjemme lurer, og som de fleste kjente har forstått, så ser det ut til at det blir vinter på oss også, til neste år. Avgjørelsen har vært tung for noen og lettere for andre å ta her om bord og den har kommet gradvis. Årsakene er delte, men hovedsakelig er det av økonomiske grunner. Det er en helt ny situasjon for oss å leve på et stramt budsjett uten inntekter hver måned, og kapteinen er ikke så interessert i å jobbe på New Zealand allikevel (vi har noen venner derfra som ville hjelpe oss å finne jobber der). Kapteinen lengter faktisk hjem til arbeidslivet igjen (den som kan forstå det?) . Så nå er vi i realiteten arbeidssøkende. Vi kan vel heller ikke nekte for at det innimellom blir noe tett å bo sammen i båt, og at ungene savner sine venner. Så sånn er det. Så nå begynner vi alle så smått å se fram til hjemkomsten, og til å treffe alle dere venner og familie der hjemme.

 

10. mars: Prøver igjen… Reisebrev er ikke akkurat det som står på prioriteringslista her om bord. Siste reisebrev som jeg (Heidi) la ut, var bare minutter før vi la ut fra Las Palmas i november. Mormor (mamma) har bedt pent om å få skiftet ut reisebrevet sitt fra Atlanterhavskryssningen, og mange andre etterlyser noen ord fra oss. Det er bare helt utrolig hvordan ukene flyr av gårde, sånn er det jo alltid uansett hvor man befinner seg. Men vi får se om ikke vi kan få til en oppdatering nå.

 

ARC var absolutt å anbefale alle som tenker på å krysse Atlanteren i seilbåt, vi meldte oss på for å treffe likesinnede, både for ungenes skyld og for vår egen, i tillegg til tryggheten man får ved å delta sammen med så mange andre båter. Under kryssingen fikk vi e-post hver eneste dag fra båter på vei over, det var ok å høre fra de andre, og det var stor spennvidde på hva de hadde å stri med. For oss gikk det overraskende greit, som det ble ganske så livaktig beskrevet av mormor i forrige reisebrev. Det var to ting som etter hvert ble frustrerende om bord, det var bølgene og det at det ble vel lenge med 18 dager i sjøen for ungene. Det var veldig godt å ha mormor om bord til å hjelpe med skole, oppvask, gitarspilling og sang. Hun skulle bare ha vært  her så mye lenger.

 

På St. Lucia, der ARC ble avviklet,fikk alle fem pluss mormor prøvd seg på xxxxx 

Bequia var første mål etter at ARC var overstått, til denne øya seilte majoriteten av norske seilere i Karibien. Hit blir alle invitert hvert eneste år av Mariann som også kom hit som langturseiler i 1985. Veldig kort fortalt så havarerte hun og mannen med båten her nede og Mariann trivdes så godt at hun valgte å bli. Her har hun en liten bod hvor hun selger sine knutearbeider og bøker, og et lite hus oppi fjellsiden med en helt fantastisk utsikt over Admirality bay. Hvert år inviteres altså alle skandinaviske seilere hjem til henne på pepperkaker, knekk og gløgg på julaften formiddag. Alle tar med seg rødvin til gløggen som forresten smakte helt fortreffelig i varmen, i tillegg til en gave til utlodning der inntektene går til et lokalt barnehjem. Det var så fullpakket inni huset og utenfor at det var nesten umulig å ta seg fram. Nijo (båt fra Arendal) hadde operasangere om bord, og de dro etter hvert i gang allsang (synd at mange da hadde reist allerede, for gløggen var enda ikke tom). Så der sto vi da, som sild i tønne og sang julesanger av full hals… Bedre julestemning kan man knapt få hjemme. Etterpå gikk vi ned i båten å lagde riskrem, for vi hadde jo selvsagt risgrøt lille julaften, tradisjonen tro. Det er første gang vi har hatt riskrem laget med fløte fra sprayboks og blåbærsuppe fra IKEA, men allikevel en av de beste vi har smakt. Etterpå pakket vi opp pakker, mormor hadde med en hel koffert full hjemmefra.

  

 I år som tidligere ble det arrangert grillparty på stranda om kvelden, Willy, en lokal kar pleier å grille for alle sammen hvert år. Det var en ganske spesiell følelse å feire julaften i en tynn sommerkjole eller shorts, barbeint med sand mellom tærne mens palmene vaier i brisen, som bare var deilig fordi gradestokken viste 27. Mange hadde tatt med gitaren på land og festlighetene pågikk ut i de små timer… for mange i alle fall.

 

Mellomdagene gikk fort og snart måtte mormor reise, men vi fikk nå i alle fall sett litt av øya sammen, vi var bl.a.på en skilpaddefarm og rundtur på øya, før ho reiste av gårde med ferga sammen med farfar på ”Dumle”. Det var ganske vemodig siden vi da fremdeles trodde og håpet (i alle fall jeg) at vi skulle fortsette ut i stillehavet. En stor gjeng ble liggende på Bequia til over nyttårshelgen, og mange synes det var veldig greit å gjenta suksessen fra julaften. Så vi rekvirerte Willy igjen, og vi var vel ca. 70 mennesker til barbeque på stranden denne kvelden. Alt var like vellykket som sist og ungene fikk brent bål og stjerneskudd, gitarene ble igjen tatt frem og stemninga var helt topp. Tidligere på dagen arrangerte jeg og Elisabeth på ”Dumle”, diverse stafetter for små og store på stranden, mange ble diska i forsøk på juks, og dette gjaldt ene og alene voksne personer. Med andre ord ganske interessant å se hvordan konkurranseånden trer i kraft. Vi reiste ut til båten sånn i elleve tiden, og fant ut av at det var greit å være i båten kl. 24.00. fordi vi hørte rykter om alle rakettene som vanligvis ble sendt ut over bukten, og at det da kunne være greit å se etter båten. Overgangen til det nye året kunne ikke akkurat sammenlignes med alle rakettene som kunne sees hjemme i Løkkeveien, men det ble en viss stemning av alle nødrakettene som ble avfyrt, og som faktisk nesten satte noen av båtene i nød, i tillegg til rakettene som ble sendt opp fra land. Det ble en fin avslutning på 2006 og en annerledes måte å ønske 2007 velkommen på, fra dekket på en seilbåt på en Karibisk øy… Hva enn 2007 måtte bringe.

 

For tiden planlegges bryllup om bord, Gina (5) og Ferdinand (4) fra” Anna” gifter seg i dag, lørdag 10. mars, om bord i ”Hvorforikke.” De har mottatt sin første bryllupsgave fra båten ”Vesla”, som besto av en god porsjon lørdagsgodt. Forberedelsene er i full gang, for øyeblikket pyntes det og fikses, og gjestene ankommer hvert øyeblikk. Så som brudens mor kaller pliktene akkurat nå.

 

11. mars: Bryllupet er nå vel overstått, og med mannskapet i ”Vesla” (Thorbjørn, Einar, Bjørnar og Kristine) som gjester, i tillegg til brudeparets nærmeste familie var vi 15 deltagere i bryllupet. Pappa Jarle fikk det ærefulle oppdraget å forrette, siden han som båtens kaptein har fullmakt til slike ting. Med rosa silkekjole og rose i knapphullet, gikk brudeparet til alters på hekken der de ble viet under stort alvor, mens solen sank ned i havet. Snakk om romantikk… Festlighetene ble feiret med lasagne etter brudens ønske, og hennes nye svigerinne Nicoline disket opp med varme Cookies. Brudeparet tilbringte natten i ”Anna”.

 

Tilbake til reisebrevet… Etter Bequia seilte vi til Mystique, dette var en veldig spennende øy å besøke. Her holder veldig mange kjendiser til, og hele øya er privateid. Blant de som har hus her er Bryan Adams, Tommy Hillfinger, David Bowie, Raquel Welch og ikke minst Mick Jagger, som Jarle så sitt snitt til å håndhilse på, på stranda. Vi var ute på en sånn skikkelig sightseeing tur med en lokal kar da han skulle vise oss den stranda de fleste ”kjente” pleide å reise til. Bilen til Mick stod på parkeringsplassen, og vi strente selvsagt rett ut på stranda med kamera i hånd. Det som var sprøtt var at omtrent halvparten av de som befant seg der forsvant inn i buskene, og ville tydeligvis ikke fotograferes. Må innrømme at det føltes ganske idiotisk å stå der med kamera i hånd, og vite at man er ganske så uvelkommen. Men Jarle kom i alle fall derifra med gode følelser, han var ganske høyt oppe i lang tid etterpå, mens han skrøt av å ha fått en ny kamerat i Mick Jagger. Ellers skilte øya seg ut fra de andre øyene vi har vært på fordi det var så flott og striglet overalt. Det var en liten landsby der i tillegg til de rundt 90 ”rikmannseiendommene”, og til landsbyen bar det på lørdagskvelden der vi grilla med de ”ville”. Det var tydeligvis en fast greie der de rigga seg til med grillen i gata, og solgte mat til alle som hadde lyst på. Vi var selvsagt de eneste hvite, da heldigvis i følge med folket fra ”Dumle”, ”Nano” og en engelsk båt. Vi hadde et helt fortreffelig måltid sittende midt i gata, på plaststoler eller på bakken, med maten i fanget mens musikken dundra ut fra det lokale diskoteket som lå i kjelleren på nabohuset. Etterpå gikk vi til fots ned til båtene igjen, i stummende mørke. Da var det godt å vite at det ikke finnes kriminalitet på denne øya i det hele tatt. Og de eneste bilene som finnes her er de lokale guide-pick-upene, resten av folket må gå på beina, hvis man da ikke heter Mick Jagger eller har lisens til å kjøre golf bil da som stort sett ble brukt. Øyvind fra ”Dumle” syntes forresten han hadde en ganske staselig joggetur en morgen, da han ble vinket til og tatt bilder av, av passerende turister på sightseeing. Han var også ganske ovenpå en stund etter dette.

 

Deretter gikk turen til Tobago Cays, som er et av Karibiens beste snorkleparadis, her finnes ingenting annet enn mange småøyer omringet av korallrev og lysende blått vann og hvit sand. Det var skikkelig stas for ungene å se ”Jack Sparrow øya” som også ligger her. Det var her Johnny Depp ble satt i land og etterlatt i Pirates of the Caribbean,og etter hvert har vi sett mange ”locations” fra filmene. Tobago Cays byr altså stort sett bare på bading og snorkling, og det gjorde vi så det monnet. Det var skikkelig spennende å snorkle rundt på revet og se ”tusenvis” av gullfisk svømme rundt oss, det var akkurat som å svømme rundt i et svært akvarium, det eneste som var synd var at deler av revet var blitt ødelagt av en orkan for noen år siden, så mange steder var korallene døde og grå. Ille når man tenker på at en korall bare vokser kanskje6 mm i året. Vi så også stingray, barracuda og svære skilpadder når vi snorklet, og det syns vi var ganske kult da.

 

Etter noen dager på Tobago Cays var vi innom Palm Island, Union Island, Carriacou og så til Grenada, Prickly Bay. Vi ville gjerne ha med oss ”Dumlebåten” nedover, men de hadde en rute og plan som ikke gikk ned til Grenada.  Vi var der nede i en drøy uke, og hele øya var fantastisk frodig. Vi reiste på sightseeing med ”Sailabout” og ”Villvin”, og fikk bade i et vakkert vannfall, besøke en krydderfabrikk/mottak der de framstilte kakao, muskat og kanel med mer. Vi var også på et rom-destilleri, som gjerne finnes i flertall på øyene her nede. Vi hadde lunsj på en restaurant som ikke var større enn at vi akkurat fikk plass der inne, og ungene lo når de fikk se den, men maten var god den. Vi fikk se regnskog og apekatter og sist men ikke minst den lokale sjokoladefabrikken. Her fikk vi både se og smake på sjokolade laget på den gode gamle måten, absolutt dagens høydepunkt.

 

På Grenada tok vi også farvel med våre New Zealandske venner på ”Risque Affair” og ”Hulaballoo”, og ”Julia” fra San Fransisco, det var ganske vemodig å tenke på at vi antagelig aldri ser hverandre igjen. Men man vet jo aldri…

 

Så seilte vi nordover igjen sammen med ”Sailabout”, samme rute tilbake, men innom Petit St. Vincent som var kjempeflott. Dette er en privat øy med bare ett hotell. Så bar det tilbake til Tobago Cays der vi traff igjen ”Anna”. Vi har byttet en del på hvem vi har seilt med, alt etter hvem som vil hvor. Men det blir jo noen gjengangere selvsagt, ”Anna”, ”Dumle” ”Sailabout”, ”Ringhorne” ”Dreamcatcher”, ”Nano” er alle gode seilervenner i tillegg til mange andre……..

  

Etter nye deilige dager på Tobago Cays gikk turen til Salt Wistle Bay på Mayreau, som etter vår smak var en av de fineste stedene på Grenadinene. Det eneste minuset med slike steder er at de fylles opp med charter turister, og det er ikke alltid bare bare med folk i leide båter som presser seg inn uansett om det er plass eller ikke. Men turene på land var flotte, vi hadde en spaser-tur til andre siden av øya, sammen med ”Dreamcatcher” og ”Blue Cowrie”, og fra toppen av øya hadde vi en helt fantastisk utsikt over Tobago Cays, oppfulgt av lunch på en skikkelig Bob Marley sjappe. Og det var også på denne øya at jeg fant utav at det var absolutt på tide med litt aktiv trening. Anne Grethe, Fred og Pippa, fra tidligere nevnte båter, dro meg med på joggetur på stranda en morra kl. 7.30. med styrkeøvelser attåt og en avsluttende svømmetur i det lyseblå vannet. Dette var et høydepunkt for meg, og noe ganske annet enn et fullt treningsstudio hjemme, nå var det på tide å vekke denne kroppen fra dvalen. Jeg ble skikkelig lemster fra halsen til knærne etterpå. Siden har det heldigvis blitt mer aktivitet enn det har vært tidligere på turen.  

 

”Anna” kalte på VHFèn, hun var ventet til Mayreau, men ikke i den tilstanden hun kom i. De kom snikende rundt pynten for fulle seil og ba pent om vi hadde mulighet til å komme ut i jolla for å hjelpe de, motoren hadde sviktet og de følte seg ganske hjelpeløse uten den å manøvrere seg inn med. Gutta fikk hjulpet de greit på plass, og Morten på ”Anna” mistenkte at dieselpumpa var gått dukken. Vi ble enige om at vi skulle seile sammen oppover mot Martinique fordi dette var neste mål for turen for begge båtene, her lå nemlig både ”Dumle” og ”Ringhorne”, i tillegg til at det der er greit med reparasjoner. Så seilte vi oppover da, tauet når det var lite vind, og hjalp til med jolla når det trengtes inn og ut fra ankring. Riktig så hyggelig var det, om det var like hyggelig for ”Anna” er heller mer usikkert. På veien stoppet vi på Bequia igjen, det var nødvendig fordi vi måtte sjekke ut av Grenadinene. Det blir som å sjekke inn og ut når man kommer til et nytt land når man seiler mellom de forskjellige øygruppene. Jarle begynner etter hvert å få god øvelse i inn og utsjekkinger hos diverse toll og immigrasjonskontorer her nede. Stort sett så går det ganske greit.

 

Vi tok også fergen over til St.Vincent, naboøya, for å bestille oss nye pass. Dette var ikke en særlig trivelig øy, ifølge det vi hadde hørt, og valgte derfor å ikke seile dit. Men vi reiste altså over til det norske konsulatet der for å bestille nye elektroniske pass, for dette hadde ikke jeg, Jarle og Robin. Siden planene ble endret i forhold til jordomseiling, så har vi funnet ut at en tur til USA vil vi ha, så derfor nye pass. Så gjenstår det jo bare å se om vi faktisk rekker å få de før det er for seint. Konsulen på St.Vincent brukte nemlig over tre uker på å få sendt papirene våre over til den norske ambassaden i Venesuela, som deretter sender de til Oslo, så i retur til Venezuela der Hege Kristin Johansen, som yter den beste service, skal sende de nye passene til et valgfritt konsulat, der vi kan hente de! Omstendelige greier dette her. Dette er nå drøye seks uker siden, og vi begynte så smått å håpe på at passene var under ankomst, og så viser det seg at Robins pass er under kontroll, men at våre fremdeles ligger i Oslo der betjentene mener at de er utfylt med feil fødested? På ambassaden i Venezuela bekreftes det at Arendal er stedet, så man kan jo begynne å lure. Det blir kanskje ikke USA og Disney World denne gang. Det gjenstår å se.

 

Vi seilte oss altså oppover til Martinique, der vi endelig møtte ”Dumle” og ”Ringhorne” igjen, men ”Dumle” hadde som vanlig dårlig tid for de hadde jo tidsskjemaet som skulle overholdes. Vi hadde late dager, som i utgangspunktet skulle vare en snau uke, men som ble til tre, der ”Anna” etter en del frustrasjoner fikk seg en ny dieselpumpe til den nette sum av nesten 40000 kr. Båtreparasjoner er som kjent ikke akkurat noe for lommeboka. Vi har vært ganske heldige på det området, bortsett fra starteren som vi skiftet i Las Palmas. Ellers har det ”bare” vært de elektroniske tingene som ser ut til å gå imot oss. Bare for å ha nevnt det… radaren, kjøleskapet, TVèn, radio/DVD spilleren, dataen og spenningen på batteriene er ting som ikke virker eller som vi sliter med om bord. TV og radaren er forresten fikset, men det er ikke bare bare å finne den rette reparatøren, på fremmede steder der ingen snakker annet enn fransk, for så å skulle forklare hva som er problemet. Nok om det… Vi fikk uansett oppleve karneval om enn ikke i samme målestokk som i Rio eller på Trinidad, så i alle fall med masse flotte rytmer og frodig hoftevrikk. Skikkelig stas for oss stive nordmenn.

 

Så lettet vi omsider ankeret fra LeMarin og St.Anne, og målet var British Virgin Islands, med div stopp underveis, sammen med ”Anna”. Første stopp var Fort de France, hvor det var karneval igjen, og ”Anna” fikk besøk av farmor. Vi traff også ”Nano” og ”Helmax” her. Det har blitt sånn at uansett hvilken havn man kommer til så treffer vi alltid noen kjente båter, og så har vi det litt sosialt da, og sånn går dagene fort. Det blir nesten helt umulig å gå tilbake og ramse opp alle sammen, det ville ha blitt til det kjedsommelige. Ensomme blir man uansett ikke på en slik tur.

 

Neste stopp var var St.Pierre, der vi prøvde å bestige Mount Pilee´ 1400moh, en vulkan som tok livet av 30000 mennesker i 1902, vi fikk oss en god trimtur oppover fjellsidene, men endte med en piknik ca. halvveis oppe. De eneste som kom seg til topps var Maximilian, som skal bli olympisk mester på ski/skiskyting i år 2018, og hans far som er major, og som MÅ være sprekere enn alle 18-19 åringene til høsten. Bussen vi trodde skulle ta oss langt oppover fjellsidene satte oss av alvorlig langt nede, med forsikringer om at hvis vi stod på det samme busstoppet en eller annen gang før fire, så gikk det buss tilbake hver halvtime!!!!  Så etter flere timer på tur så stod vi der og ventet, fra kvart over tre for å være sikre, sammen med ”Anna” familien Bie som består av far Morten, mor Lill Grethe, Maximilian (11), Nicoline (9), Ferdinand (4) og Frederikke (1) pluss farmor Henriette som var på besøk. Men kom det noen buss?? Neida! Henriette spurte mange forbipasserende, for hun kunne noe fransk, men alle svarte forskjellig. Vi måtte bare traske oss nedover, og prøvde å stoppe alt av busser og taxier vi møtte, men ingen skulle samme vei, eller de hadde andre oppdrag. Vi fikk bare beskjed om å stille oss på en innbilt taxiholdeplass. Til slutt kom det en skikkelig lokal kar og forbarmet seg over oss. Han hadde nok røyka en del andre ting enn marlboro, men det tok uansett ikke lange tiden før en minibuss med sjåfør var rekvirert, og alle var vel plassert i bussen inkludert vår nye venn. Lill-Grethe kjente panikken bre seg etter å ha gitt han litt tips for jobben, og hun ble overøst av kyss på kinnet. Alle begynte å lure på om han hadde tenkt seg på seiltur med oss, siden han med bagen sin over skuldra vinket hade til noen damer i gata som bare ristet på hodet til han. Han skravlet seg uansett fram til havna, stort sett på fransk og ingen skjønte noen ting i det hele tatt, vel fremme forsvant han like fort som han dukka opp, etter å ha rablet ned en adresse på en lapp som ingen kunne tyde. Alle var lettet over endelig å være ”hjemme igjen”.

 

Indian River i Portsmouth på Dominica var et anbefalt mål, og den guidede turen opp elven var spennende. Det var her heksa i Pirates of the Caribbean bodde, og elvebreddene var overgrodd av masse forskjellige vekster som snodde seg rundt trærne som hadde de mest kunstferdig formede røtter som kom opp av bakken. Vi gikk rett ifra havet og inn i et skikkelig sumpområde, som gav en mystisk stemning, og den var vel verdt et besøk.

 

På veien var vi også innom Iles des Saints, som var en idyllisk landsby med lekre svinedyre butikker, og Montserrat, der vi seilte forbi byen Plymouth som ble begravd av en vulkan i 1995 med et nytt utbrudd i år 2000. Optimister som vi var, så trodde vi at vi kunne ankre der og gå i land. Men den gang ei, det sto svære skilt med WARNING, DANGER, KEEP OFF og lignende. Det viste seg i etterkant at det var fare i level 4, og på 5 så eksploderer det omtrent. Vi skulle visstnok ikke ha seilt på den siden av øyai det hele tatt.

 

Så fartet vi forbi flere små øyer med sikte på British Virgin Islands, for her ventet jo ”Dumle”, og flere snorkleparadis med kritthvite strender. Som vi begynner å bli vant til, så hadde ikke Dumle mer enn et par dager å avse før oppholdstillatelsen deres gikk ut, og de måtte reise videre mot nye mål. Og du hvor mye den familien skal ha med seg, godt å vite at Oslofamilien på 5 er ofte i Arendal, kanskje vi kan få audiens igjen da… he he.

Ellers var det veldig gildt å komme hit til BVI, for vi hadde avtalt å treffe Arild Flaa, som hadde holdt seilkurs her en måneds tid. Fest, moro og landkjenning blei det på mannfolka da, og et par kaffe med baileys vanket det også på mor. Gøyalt å treffe folk hjemmefra!

 

Det har vært dukketeater om bord i ”Dumle”, og sirkus tidligere også forresten. Jentene er som regel ganske kreative, med underholdning eller baking, mens guttene er jo en gang gutter, det gildeste er jollekjøring, herjing i vannet eller Game Boy. Dagene har en tendens til å gli over i hverandre, og det er deilig å nyte varmen og vannet hver eneste dag. Også friheten da, det er ille hvordan slike ting så alt for fort blir en vane. De største bekymringene blir for mange hvordan de skal bli kvitt kakerlakkene, og hvordan de skal unngå å få flere. Det viser seg at stort sett alle vi kjenner har fått dem om bord, og de er som kjent nesten helt umulig å bli kvitt igjen, så det har vært en god del vasking og feller som har blitt satt ut rundt om i den norske flåten. Min filosofi har hele tiden vært å ha et avslappet forhold til dem (selv om jeg tviler på at det går hvis de dukker opp her). Mange lager et stort nummer av å unngå å få dem ombord, men til liten nytte. Jeg hoverer for tiden over å være ”den eneste” som ikke har fått utysket om bord, og det uten å ha lettet en finger for å unngå det. ”De andre” hevder på sin side at vi allerede har dem uten å ha oppdaget dem enda. Ja ja… en dag skal jeg også kjøpe en felle, så jeg kan bevise at de andre tar feil!!!

”S/Y Osare”, en Swan  46 gikk natt til 9. mars til bunns mellom øyene her. Mannskapet, Erik Olsen med sønnen Tobias (14), klarte seg heldigvis fint etter at de krasjet med en container under en nattseilas. Dette er en seilers verste mareritt. De prøvde å hive ut redningsflåten, men denne var DØD.  Heldigvis hadde de gummijolla lett tilgjengelig, så denne ble redningen, sikkert ikke bare bare å manøvrere denne ute i åpen sjø opp mot bølgene mens båten synker rett for nesen på deg. De ble uansett plukket opp av et cruise skip utpå morgenen. Begge to har flydd hjem til Norge, dette ifølge andre langturseilere. Vi er alle glade for at det gikk bra med de begge to.

 

Piknik på
 Vi tenker en del på hvordan det blir å komme hjem… vi gleder oss alle masse, nå er det bare noen uker til vi må ta fatt på seilasen hjemover, og da innhenter nok virkeligheten oss også igjen. Første uka i mai er det slutt på tiden på det Amerikanske kontinent, og vi regner med hjemkomst i midten av juli.

  

Ha det bra så lenge…