|
Om oss  Vårt spanske tlf. nr. som vi har fram til avreise 26.nov: +34 6100 56054 Sattelitt tlf: +88 1641 465213
DETTE ER GJENGEN JARLE BJØRKLI - kaptein på skuta. Født i 1965. Lastebilsjåfør omtrent fra barnsben, etterhvert selvtendig så dann. Nå med solgt firma og sommerfugler i magen. Innehar også lidenskap for båt og sjø, men tidligere kun motordrevete farkoster. Seilerfaring ved planlegging av turen: absolutt null, men med kurs hos Norsk seil og navigasjonsskole og Arild Flaa, som også har vært med og seilt båten i Athen, vokser det frem en trygghet på at dette er under kontroll. HEIDI SONGEDAL BJØRKLI - ildsjelen bak turen, og som gjør et forsøk på å være redaktør på hjemmesiden . Født i 1973. En rastløs sjel som ikke helt har funnet roen og sin plass i samfunnet, også uten seilerfaring, men med stadig stigende kunnskaper også for meg. Har alltid hatt en følelse av at det må finnes noe mer i livet, enn A4. Fikk fristet eventyrlysten i resten av familien, og tanken er .... å ikke ha for mange planer, tingene må få anledning til å formes underveis. PREBEN BJØRKLI - kaptein på gummibåten, med ansvar for det meste der. 12 år ved avreise, født i -94. Hiver seg over alt som har motor og kan kjøres, har hatt crosser og firehjuling (sammen med Robin), med store planer om hva som skal erverves ved turens slutt. Ellers en ustyrlig glede over å være kaptein på egen båt, og synes tiden går alt for seint før avreise. ROBIN BJØRKLI - mangler 20 dager på 10 år ved avreise, født i -96. Han er en ivrig fotballspiller, og ryktene går om at Trauma nå mister en ypperlig keeper. Det satses på godt vedlikehold, med et skikkelig comeback ved turens slutt. Gleder seg til ikke å ha lekser, på ubestemt tid, og til han kommer til Karibien. GINA MARIA BJØRKLI - 5 år ved avreise, født i -01. GM er båtens sangfugl og historieforteller, med en fantasi uten like. Frøken fryd er nesten alltid blid og blir nok båtens midtpunkt. Hun gleder seg veldig til å bli førskolebarn i båten. Hun gleder seg også masse til å slutte i Fjellvik naturbarnehage (som for øvrig må være verdens beste barnehage, det er vi enige om) for å tilbringe all tid sammen med mamma.
GJESTEMANNSKAP
BAKGRUNNEN – skrevet av Heidi Som for så mange andre begynte egentlig tanken å spire i meg for mange år siden, ikke akkurat om det at jeg skulle på jordomseiling, men at jeg måtte gjøre noe helt spesielt med livet mitt. Jeg har i grunnen aldri klart å roe meg skikkelig ned i noen jobb for ikke å snakke om når det gjelder skolegang. Dette skaper selvfølgelig en viss rastløshet som til tider har vært ganske plagsom. Jeg endte opp med å ta på meg den ene oppgaven etter den andre som vokste over hodet mitt, i et forsøk på å finne noe givende i tillegg til familien, og følte meg mer og mer utilstrekkelig. Og jo mer utmattet jeg skjønte at jeg var, jo vanskeligere ble det å innrømme overfor andre at jeg faktisk ikke strakk til så mye som jeg gjerne skulle. Hverdagen ble fylt opp av alle disse burde, skulle, måtte frasene som ikke burde eksistert. Jeg endte med å møte veggen etter å ha snurta borti den noen ganger tidligere, denne gangen med et smell, der det ble både fysisk og psykisk umulig å fortsette. Hva gjør man når livet er helt svart? Når det virker som om ingenting har noen mening. En periode måtte jeg bare hengi meg totalt til denne hjelpeløsheten, og bruke tiden på å reise meg opp igjen. I ettertid er det ikke vanskelig å se at det har vært utrolig utviklende og lærerikt i forhold til meg selv og hva jeg har lært om andre mennesker. Det er mye i utrykket ”det man ikke dør av blir man sterkere av” Jeg hadde hele tiden en sterk følelse av at dette måtte jeg finne min egen løsning på. Ofte ble en sittende med venner og kjente å snakke om hvor håpløst alt var (i en lett tone), jeg tror det var få om ingen som skjønte hvor alvorlig jeg mente det, når jeg sa at jeg var møkk lei ni til fire, oppvask, husvask, klesvask…. Et samfunn der alle blir satt i bås, jeg grøsser nesten ved tanken. En evig runddans, der man stressende sender unger på skole og barnehage, der struktur blir det vesentlige i hverdagen, og hele livet består av gjentagelser, jeg ble helt handlingslammet av dette jeg. De fleste var og er enige i at det hadde vært deilig med et år borte fra stress jag og mas. ”Hadde vært” NEI – tenkte jeg, det holder ikke bare å snakke om det. Jeg må finne på noe som Jarle og ungene også kan bli tent på. Jeg satte meg ned foran PCen og begynte å lese om folk som var på langtur i seilbåt med barn. Jeg måtte finne på noe der vi hadde litt å stelle med, for jeg visste at ikke Jarle var særlig interessert i å sitte på en strand å tvinne tommeltotter et helt år. Men at han var forsynt av å sove i lastebil og å være borte hver eneste kveld uka gjennom, det var det ikke tvil om, heller ikke om at han trives på sjøen. Jeg ble mer og mer hekta på det jeg leste om på nettet, og brukte noen dager på å bli overbevist selv. Så ringte jeg Jarle i lastebilen og sa –Nå vet jeg hva det er vi skal…..vi skal på jordomseiling! Jeg fikk et tørt nesten sarkastisk svar tilbake (sånn føltes det i alle fall) –Det har ikke jeg tid til….da får du reise aleine! Begeistringen min datt mange nok hakk til at samtalen mer eller mindre ble avsluttet der og da. Jeg satte meg igjen foran skjermen og var egentlig ganske tom og skuffet over reaksjonen jeg fikk. Jarle kom hjem fra jobb og jordomseiling ble ikke nevnt med et ord. Men da jeg neste dag ringte han på jobb igjen, var energien min nok en gang på topp og jeg sa at jeg syntes det egentlig var ganske urettferdig at han avfeide mitt forslag så kjapt, uten at han egentlig hadde satt seg inn i hva det hele gikk ut på. Argumentet hans om at han syns det virket uansvarlig å ta med ungene på noe sånt, hadde jeg all respekt for, men han lovte nå da, at det kunne jo ikke skade å lese litt om hvordan andre opplevde en slik tur. Så neste gang han var hjemme fra jobb, plasserte jeg ham foran PCen med div. hjemmesider om hovedsakelig barnefamilier på tur. Interessen var vekket. Ingenting sa jeg, om at jeg visste at en jordomseiling forsvarlig, ikke kunne gjennomføres på under to år, helst tre. Det fikk han finne ut av selv tenkte jeg. Etter dette gikk det stort sett akkurat som jeg hadde håpet (unnskyld svigermor og svigerfar) han trengte ingen overtalelser i det hele tatt. Jo mer han leste jo mer vokste interessen og etter et par dager var han enig i, at jo dette skulle vi. Men det gikk nok, et par uker før det var skikkelig entusiasme i planlegginga, og tiden foran PCen ble en kamp om hvems tur det var til å surfe på nettet. Det var en helt fantastisk følelse å vite at vi var i ferd med å løsrive oss fra alt det som jeg etter hvert foraktet i hverdagen. Først lo folk og trodde vi bare tulla, så trodde de vi var gale når vi la ut huset for salg bare noen uker etter at vi bestemte oss, og de skjønte at vi faktisk mente alvor. Ikke alle forresten, mange syns det var helt fantastisk. Noen var oppriktig bekymret, men stort sett ble vi møtt med positivitet. Noen bruker kanskje ti år på å planlegge en slik tur, og kommer seg kanskje heller aldri av gårde. Dem fins der nok av eksempler på, men slikt ligger ikke for oss, har vi først bestemt oss for noe, er det like greit å bare hive seg ut i det. Vi reiste på seilkurs med Arild Flaa, som forresten er en fremragende seilskolelærer, og jeg kjøpte inn betydelige mengder med sengelektyre om emnet langtur, seiling og sikkerhet, i tillegg til den uutømmelige kilden internett er. Etter hvert solgte vi firma og biler og hytta som var ny og bare var gjeld, i tillegg til huset. Og for meg må jeg bare si at det var mer og mer befriende for hver ting som ble solgt. Vi hadde da nok kapital til å kjøpe oss en flott seilbåt i Athen, pluss at det ble igjen litt lommepenger, nok til at vi kan være ute et år eller to. Skal vi være lenger borte er vi avhengige av å kunne tjene litt underveis, det tar vi som det kommer, tingene har jo en tendens til å ordne seg etter hvert. En har jo tilsynelatende ingen kontroll over hvilken vending livet tar uansett. Så hvorfor la slike ting stoppe en i prosessen. For det er slik jeg ser det, som en prosess. Så nå sitter jeg her da, i båten en sein natt og skriver, vel halvannet år etter at planen begynte å spire, nå i ferd med å gjennomføre en av mine drømmer om å være totalt uavhengig. Jo jeg merker nok etter bare to uker på tur at det er mange jeg kommer til å savne masse der hjemme. Og jeg ser jo at der er mange begivenheter vi kommer til å gå glipp av. Men så tenker jeg samtidig på alt det vi kommer til å se, oppleve og lære underveis. For en fantastisk kunnskap og livserfaring vi gir ungene våre tidlig i livet, og ikke minst tiden i sammen. Da er jeg ikke i tvil i mitt hjerte, om at dette er det rette for oss å gjøre. Jeg tenker på alle de menneskene som bare ser drømmende ut i luften når de hører om hva det er vi gjør, det eneste som stopper dem er fantasien. Det finnes alltid unnskyldninger for ikke å tørre å endre på ting, men det er da OK det også, hvis du trives med livet slik det er……
|
 |
LIV BERTHELSEN – vår kjære mamma/svigermor/mormor født i 1948 på Eydehavn har tatt avgjørelsen, til vår store glede, om å bli med å krysse Atlanteren sammen med oss. Ho mønstrer på som motivatør, lærer, mester i oppvask, gitar og sanglærer, og tar visstnok alt forefallende arbeid om bord i tillegg til å være like blid alltid. Påmønstring blir 20. nov. i Las Palmas, og hjemreisen går fra Karibien 29.des.